Jeg undrer. Er det sånn at når en står i posisjon til en lederrolle, så vektlegges og verdsettes kanskje det motsatte av det som skal til for å skape entusiasme, bygge tillit og psykologisk trygghet på dagens arbeidsplass?

Velger vi for ofte de mest selvsikre menneskene som nye ledere?

Hen er en naturlig ledertyper, sier vi, ja med en tydelig karisma, vet svarene og hva en vil og kjører på og får det til her i livet. Mange av den typen, har en svært god evne til å sjarmere og å få folk med seg. 

Men på en annen side kan den typen ledere også, ut i fra mitt perspektiv ofte være mest opptatt av å overtale andre til å tro på sine egne meninger, være selvsentrerte med overdrevne forestillinger om sin egen viktighet og vellykkethet. Oppfatter seg selv som unik med spesielle rettigheter, forventer beundring, og i værste tilfeller utnytter andre og mangler det aller viktigste, nettopp empati.

Fremstår som en leder som naturlig overbeviser andre og gir direktiver, men som kontrollerer. Som viser tydelig retning, men som ikke lytter, ei heller stiller spørsmål eller føler med andre, om en ikke har samme mening eller erfaring.

Hva med når uroen vokser fordi flere medarbeidere, spesielt den såkalte Generasjon Y (født mellom ca. 1980-2000) ikke godtar denne måten å bli ledet på, hva da?

De ønsker en leder som vil være en del av gruppa, som lytter, stiller spørsmål, som bygger sunne relasjoner og som skaper positiv entusiasmen, som evner å vise seg både selvsikker og å vise retning samtidig som en kan være ydmyk og sårbar.

«Skal du lykkes i arbeidslivet post korona kan du ikke tviholde på samme grad av kontroll som du hadde før. Felles for de lederne som har størst sjanse for å lykkes i fremtiden, er de som legger om til såkalt tjenende lederskap»SJEFFORSKER I SINTEF, NILS BREDE MOE

Ja, da står en der da, parkert i veikanten på den brede motorvei, som en selvsikker leder samtidig som nødlysene blinker skarpt.  Kanskje sitter en også alene i den kuleste bilen, uten at det hjelper for ingen stopper for å hjelpe.

Kan det være sånn at det er den type ledere som behøver mest leder-coaching og utvikling som minst sannsynlig vil godta akkurat det?

Det kreves mot  å få hjelp når der blinker som verst, og sannheten er at en kan kun endre seg, om en vil det selv. Hjelp til å ta en titt på seg selv utenfra, se innover i seg selv, på sin historie, lytte til andre og ta imot tilbakemelding, til dels ransake seg selv, ja det må til.

Da mener jeg at alle kan utvikle seg i riktig retning for fremtiden, noe jeg er heldig å ha sett bevis på mange ganger, på samlinger med ledere fra hele Europa i selskapet IKEA og nå som fasilitator inn i ulike bedrifter . Noen av de lederne skjønte ikke i starten hvorfor en skulle være med, men dro hjem med verdifull bagasje og takknemlig for ny læring.

Jeg mener det kreves utholdenhet, mye mot og åpenhet for å skape fremtidens stødige ledere og trygge arbeidsplasser.

kareteOG