Jeg husker det som i går!

Jeg kastet drillstaven høyt opp i lufta, med mot og begeistring, og visste jeg ble iakttatt.

Da jeg forstod at jeg ikke kom til å klare å ta den på vei ned, gikk pulsen min fortere. Den glapp, og jeg måtte kravle i veigrøfta for å plukke den opp, ikledd mine hvite nypussede støvletter og den nydelige drilldrakten. 

Drakten som var så sirlig designet og sydd av bygdas beste sydame, og jeg husker at jeg stod i timevis, mens hun målte høyde, bredde og lengde og satte på plass nålene, som hun hadde oppbevart i munnviken. Tålmodigheten min ble satt på prøve der jeg stod, men visste samtidig at jeg kom til å skinne der fremme i 17 mai toget, på øya mi.

Langs veien stod det bunadskledde sambygdinger, og venninnen min og jeg hadde fått de nye rollene som drillpiker i korpset, de første i hele øyas historie.

Datteren til den nye rektoren var vår læremester, og hun var så vakker der hun gikk foran oss i toget, med sitt flagrende hår. Veldig flink var hun også, for hun hadde jo tross alt lært å drille i storbyen, sa ryktene.

Oppdraget hennes var å lære oss opp og hun hadde nok sine forventninger. Ja, det at jeg skulle gå med «rett fot» og i takt, og at jeg skulle kaste drillstaven opp i luften og ta imot igjen som en del av det innøvde programmet, på en grasiøs måte.

Men var det en ting jeg husker fra den gang var at hun var så varm og omsorgsfull, og jeg kan faktisk ikke huske noen irettesettelser, kun motiverende ord, varme klemmer og rom til å trene, iblandet mye lek.

Men noen ganger da vi skulle opptre gikk jeg ikke med «rett fot» og da måtte det tas et dobbelthopp for å komme i takt igjen, og i tillegg så hendte det at drillhatten med de fine røde hestefjærene sklei nedover øynene mine, fordi den var selvfølgelig kjøpt inn i alt for stor størrelse for å vare i mange år. Da kunne jeg bli litt fnisete. Det var aldri krise å gjøre noen småfeil, eller at jeg måtte være feilfri på noen som helst måte.

Var det anderledes før? Jeg undrer meg.

På den måten utviklet jeg meg. Gjennom å observere, lære, trene, feile, mestre, lære og sånn fortsatte det.

Hver 17 mai gikk vi der fremme i toget og utførte mange av de samme programmene, år etter år. Senere i livet har jeg jo skjønt at vi holdt oss på nybegynner nivå, men jeg var aldri i tvil om jeg var verdifull som drillpike maskot på øya. Det var mer enn godt nok, og vi leverte år etter år. Dette er hvert fall mitt bilde av historien fra den gang da.

En del år senere da jeg startet på IKEA som 19 åring opplevde igjen at jeg ble verdsatt, både for den jeg var og det jeg gjorde.

Kollegaene og lederne rundt meg var svært vennlige, jeg følte meg sett. Mine kollegaer trodde på meg og heiet langs veien. Jeg ble en del av en kultur dere alle var sett som talenter. Samarbeidsevner var viktig for å kunne prestere godt, noe som vi trente på hele tiden, sammen i alle endringsprosesser, som kom på løpende bånd.

Jeg fikk god praktisk opplæring med konseptuelle retningslinjer og metoden lære gjennom å gjøre.

Feiltastisk er er ord jeg har lært av Kathrine Aspaas, den modige kvinnen bak boken og bevegelsen her i Norge; Den emosjonelle revolusjon, og hun sier at ordet er satt sammen av Flaw (feil) og Awsome (fantastisk) = Feiltastisk.

Det å være feiltastisk var lov den gangen, reise seg igjen og prøve på ny, men selvfølgelig lære av sine feil, det var også viktig.

Ingvar Kamprad hadde en god betraktning som var og er en sterk del av kulturen på IKEA; «det er bare mens man sover, man ikke gjør feil.»

En episode sitter som støpt, den gang da lederen for hele IKEA organisasjonen, ens æren kom bort til meg «på gulvet» og ville ta en prat. Jeg visste ikke engang at han visste hvem jeg var.

Jeg hadde planer om å si opp mitt vikariat for å fortsette videre på min utdanning innen kreative fag. Han delte at han og IKEA hadde stor tro på meg, og at de helst ville at jeg skulle bli hos dem og ta «IKEA skolen» istedenfor å slutte for å studere. Jeg ble faktisk helt målløs og klarte å stotre frem at jeg skulle tenke på det. Mest av alt var jeg veldig overrasket og svært smigret.

Historien er sånn at jeg fulgte min egen magefølelse og fortsatte min utdanning, noe jeg ikke har angret på.  Men følelsen av å bli sett og at noen sier det høyt at du er betydningsfull, den tok jeg med meg.

At jeg, lille meg var viktig for store IKEA!

Det gav meg ekstra kraft og tro på meg selv som menneske, og i arbeidslivet som ung medarbeider.

Det var ingen tilfeldighet at jeg et par år senere var tilbake på IKEA, i fast jobb, og at jeg i ung alder tok på meg min aller første lederrolle. Det var starten på en spennende og lærerik reise som skulle vare i 25 år, på ulike nivåer både nasjonalt og internasjonalt. 

Det er flust av gode historier fra min karriere på IKEA, men alle er selvfølgelig ikke bare fine glansbilder. Det å iaktta ledere og kollegaer som ikke lever verdiene, og som behandler mennesker på en måte som ikke er okay kan en ta med seg og, love seg selv å ikke opptre på samme måte hverken som leder eller kollega. Jeg har også feilet som leder, selvfølgelig. Vi er alle bare mennesker.

Skape en kultur der det å stå stødig i seg selv som individ, leder og sammen som team er viktig både for utvikling og prestasjon. 

Sammen skal vi kunne kaste drillstaven høyt opp i lufta, og vite at det er en viss fare for at den havner i grøfta. Kanskje vi til og med blir litt møkkete når vi kravler oss opp igjen, men vi kommer opp, sammen!  Skitten vaskes bort med godt miljøvennlig vaskepulver, og om noen flekker skulle bli sittende, ja så minner det oss på det som skjedde, den gang da og hva vi lærte av det.

Akseptere at vi noen ganger ikke går med «rett fot», og at vi kan snakke om de feilene vi gjør, uten skarpe irettesettelser fra sjefen som kun skaper frykt. Hjelpe hverandre på plass igjen, og evne å lede seg selv til å forbedre prestasjonen til neste gang.

Nøkkelen til suksess sitter i å være åpen og ærlig, våge å vise hvem en er som menneske uavhengig rolle. Være like bevisst på hvem en er, som det en gjør.

Få lov til å være hele seg selv på jobben, med særegenheter, styrker og svakheter og viktige historier fra bygd og by som har preget oss.

Tilstedeværelse, i seg selv og i møte med andre. Lære å bruke sin empati som leder, ikke være en streng bisk sjef som spiller en gitt rolle. 

Være seg selv bevisst, virkelig se andre, lytte aktivt, stille spørsmål, inspirere og engasjere til forbedring og endring, feire både seirer og feilsteg. 

Vær en tydelig ledestjerne med varmt hjerte, et godt skarpt hode med fokus på både værekraft og gjørekraft i mennesker. 

Ja, da vil sannsynligvis nødvendige prosesser gå lettere og vil være enklere å levere til både mennesker, planeten og resultat i selskapet. En fin balansegang.

Karete, 48 årig stolt drillpike.

kareteOG